Weber orban fbweber

Tyskeren som vil til topps i EU

Konservative Manfred Weber flørtet med Orbán for å bli EPPs "Spitzenkandidat".


(tyskpolitikk.no): Torsdag 8. november ble 46 år gamle Manfred Weber valgt til å være Det europeiske folkepartiets (EPP) "Spitzenkandidat" frem mot Europaparlamentsvalget i mai 2019. 

Tyskeren har ledet det konservative samlingspartiet siden 2014. Nå ønsker CSU-politikeren fra Landshut å ta over jobben til Jean-Claude Juncker som leder for EU-kommisjonen.

CSU (Christlich-Soziale Union) er søsterpartiet til Angela Merkels CDU (Christlich Demokratische Union) i den sørtyske delstaten Bayern. 

79 % av de stemmeberettigede på partikongressen i Helsinki ga Weber sin støtte. Den tidligere finske statsministeren Alexander Stubb måtte derfor bite i det sure eplet. 

Valget av Weber omtales som et bevisst veivalg. 46-åringen fra Bayern tilhører fraksjonens konservative fløy, i motsetning til finnen Stubb, som ble omtalt som det liberale alternativet. 

Med snart 14 års fartstid i Europaparlamentet kunne Weber dra nytte av et utstrakt nettverk, det samme nettverket som for fire år siden brakte han til toppen av EPP. Fraksjonen består blant annet av konservative partier som spanske Partido Popular, de franske Republikanerne og svenske Moderaterna. 

Ved Europavalget ble EPP den største fraksjonen med 221 av 751 representanter. 

Vil ha dialog med Orbán

Fidesz, partiet til den omstridte ungarske presidenten Victor Orbán, tilhører også Det europeiske folkepartiet. 

Etter mye om og men ble Orbán den siste nasjonale lederen blant EPP-partiene som ga sin støtte til Weber.

Støtten satt riktignok langt inne. Tilbake i september stemte Weber, sammen med 447 andre representanter i EU-parlamentet, for å innlede en prosess etter Maastricht-avtalen artikkel 7.

Artikkelen gir parlamentet og kommisjonen makt til å definere bl.a. menneskerettighetsbrudd som stridende mot grunnleggende prinsipper i traktaten. Først etter at landet har blitt hørt, og fått muligheten til å endre forholdene som eventuelt skulle innebære et brudd, kan EU-organene vedta formelle innskreninger av landets rettigheter.  

I ytterste konsekvens kan en slik prosess føre til at Ungarn fratas stemmeretten i ministerrådet (den europeiske unions råd), hvor ministre fra de forskjellige landene er representert. Ministerrådet spiller en viktig rolle i landenes direkte innflytelse på lovgivnignsprosessen.

Weber støttet med andre ord en prosess som truer Orbán og Fidesz. I forkant av kongressen i Helsinki var det derfor nødvendig at tyskeren åpnet for "ny dialog" med ungarerne. De siste ukene har tyskeren tatt til orde for forsonende dialog med regjeringen i Budapest. 

Weber har flere ganger omtalt seg selv som en "brobygger". Etter kongressen i Helsinki kan det i alle fall se ut som at den ungarske statsministeren setter sin lit til forsonende initiativer fra mannen de fleste tror ender opp som kommisjonens kommende president. 

Trenger partiene egentlig en "Spitzenkandidat"?

Både før og etter valget av Weber har det rast en debatt om det i det hele tatt er behov for "Spitzenkandidater" (toppkandidat/lederkandidat) ved valg av nytt EU-parlament.

Forkjemperne mener løsningen bidrar til å øke oppmerksomheten rundt valgene, som igjen kan bidra til økt valgdeltakelse. 

Ved valget tilbake i 2014 deltok bare 42,6 % av de stemmeberettigede. Det er bred enighet om at den svake deltakelsen er et demokratisk problem, noe representanter fra både høyre- og venstresiden utrettelig har påpekt. 

Spitzenkandidat-prosessen så dagens lys i forkant av valget tilbake i 2014. Den gang var det enighet om at partiet, eller sammenslutningen av partier, med størst oppslutning skulle stille presidenten i kommisjonen. Enigheten er ikke traktatfestet, og baserer seg på en løs avtale partiene i mellom. 

Emmanuel Macron og hans En Marche har kritisert ordningen, og uttalt at avtalen reelt bremser parlamentet reelle mulighet til å påvirke valget av den best egnede lederen for kommisjonen. 

Kritikerne peker på at "Spitzenkandidatene" ikke bidro til økt deltakelse tilbake i 2014, hvor 0,3 prosentpoeng færre europeere gikk til urnene på tvers av de 28 medlemslandene. 

Et annet poeng er redselen for fraksjonen bestående av partier som franske Front National, som nylig byttet navn til Rassemblement National, østerrikske FPÖ, italienske Lega Nord og nederlandske PVV. Noen frykter at høyrepopulistene kan bli større enn de konservative i FPP, og med det få muligheten til å stille kommisjonspresidenten, på tvers av flertallets ønske. 

foto: https://www.facebook.com/manfred.weber.en/