Merkeleu

Motoren trenger oljeskift

Europa slår sprekker - Tysklands reaksjon uteblir.


KOMMENTAR (tyskpolitikk.no): Sent tirsdag kveld kunne finansminister Luigi Di Maio bekrefte at det italienske statsbudsjettet, med et planlagt underskudd på 2,4 % av BNP, står seg, selv om EU-kommisjonen uttrykkelig har bedt myndighetene i Roma om å holde seg til avtalte 0,8 %. 

Ikke mange timene senere sprakk nyheten om at utkastet til Brexit-avtalen endelig foreligger, og at brorparten av både de konservative og de sosialdemokratiske i det britiske underhuset fortsatt står ved at Storbritannia skal forlate den Europeiske Unionen i mars 2019. 

Bare tre dager tidligere tok over 200 000 polakker til gatene i Warsawa, for å markere den polske nasjonaldagen, men også for å heine om sitt elskede Polen, og med det ta avstand fra Tyskland og resten av EU. 

I 2018 fortsetter Europa å slå sprekker. Hvor blir det av bidraget til den økonomiske motoren Tyskland, som skal sørge for at EU beveger seg fremover?

- En ny start for Europa

I koalisjonsavtalen gikk kristendemokratene (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD) høyt ut. Med Emmanuel Macrons formaninger om reform av det europeiske samarbeidet i mente sørget Angela Merkel og daværende SPD-leder Martin Schulz for å sette EU i sentrum. 

Allerede i mars 2018, da avtalen ble signert, og Merkels fjerde regjering satte i gang sitt arbeid, stilte mange seg kritiske til de voldsomme lovnadene om et nytt og forbedret Europa. Og det med rette. 

Siden den gang har svært lite skjedd, i alle fall i Tyskland. 

Det skal nok antagelig ikke stå på viljen. Med fortid som president for Europaparlamentet var nettopp EU det viktigste for Martin Schulz. Etter å ha blitt erstattet av det tohodede trollet Nahles og Scholz fikk den en gang så populære bokholderen fra Würselen aldri muligheten til å lede Tysklands arbeid mot en fornyelse av Europa. 

Dermed falt ansvaret for fornyelse på Angela Merkel, som svarte Macron at "ja, endring skal vi da kunne klare". Så enkelt ble det likevel ikke. 

Les mer: "Gutteklubben" som vil felle Merkel.

Svulsten Seehofer

Det er mange grunner til at den tyske regjeringen ikke har maktet å etterkomme den franske presidentens ambisjoner. 

CSU-leder Horst Seehofer er likevel årsaken de aller fleste vil peke på, ikke fordi han selv er i mot mer europeisk integrasjon, derimot fordi lederen av de bayerske kristendemokratene har stukket så mange tømmerstokker i Merkels hjul at overskuddet til EU-reform har forsvunnet. 

Først slo Seehofer til med å forlange at asylsøkere som allerede er registrert i et annet EU-land skal avvises på den tyske yttergrensen. Deretter valgte han å stille seg bak den omtvistede lederen for etterretningstjenesten, som i forbindelde med opptøyene i Chemnitz stilte spørsmål ved om det i det hele tatt forekom voldshandlinger mot innvandrere og flyktninger, noe et stort antall hjemmevideoer kunne bekrefte.  

I begge tilfeller ble enden på visa at Merkel fikk viljen sin. Dessverre for kansleren har det kostet krefter. 

Nåvel, Seehofer skal ikke ha all skylden alene. At 69-åringen fra Ingolstadt har vært spesielt kranglevoren skyldes CSUs svake oppslutning ved Forbundsdagsvalget i september 2017, og de elendige meningsmålingene forut for delstatsvalget i Bayern 14. oktober i år, som endte med massiv velgerflukt fra CSU. 

For Seehofer var løsningen enkel, Merkel og hennes politikk måtte presses for at de konservative i Bayern ikke skulle miste oppslutning. 

Enden på visa ble at Seehofer denne uken kunngjorde at han ikke stiller til gjenvalg som leder for CSU. 

De italienske populistenes spill

Dersom EU mener alvor må konsekvensen av Italias planlagte budsjettunderskudd bli en straffeavgift på flere milliarder. Vann på mølla til populistene i Femstjernersbevegelsen og Lega Nord, som satser på enda større gjennomslag ved europavalget om under syv måneder.  

EU, ledet av Tysklands sparepolitikk, har allerede gjort det mer enn vanskelig nok for menigmann i Italia. Bare se på broen som raste i Genoa, det er jo åpenbart EU sin feil, skal man tro den italienske innenriksministeren Matteo Salvini. 

Avtalen om å holde statsgjelden til det minimale har vært musikk i Merkels ører, og samsvarer med den tyske sparepolitikken, og doktrinen om det sorte null, at man ikke skal låne mer penger enn man tjener. 

Hellas ble offer for tidligere finansminister Schäubles knallharde sparepolitikk, for å bruke ordene til omstridte Yanis Varoufakis. Problemet er at Italia er "too big to fail", noe Di Maio, Salvini og Conte er smertelig klar over.

Dersom konsekvensen av underskuddet blir økte renter på italienske statsobligasjoner kan konsekvensene bli saftige for både Tyskland og resten av EU. De færreste tror at sparepolitikk og bailouts vil være nok for å redde den italienske økonomien, dersom alt går ad undas. 

Tyskland og Merkel er allerede for sent ute. Spørsmålet er hva de kan gjøre nå. Foreløpig har svaret uteblitt. 

Merkels avskjedssang

7. desember er tiden som partileder over for Angela Merkel, etter 18 år i sjefsstolen. Derimot ønsker hun å fortsette som kansler frem til forbundsdagsvalget i 2021. 

Hvorvidt så blir tilfellet avhenger av hvem som tar over ledelsen i CDU. Dersom Annegret Kramp-Karrenbauer vinner, sitter nok Merkel trygt. Dersom Friedrich Merz eller Jens Spahn går av med seieren, skal det holde hart. 

Les mer: Lederkampen er i gang.

For kontinentets pro-europeere ser det dessverre ut til at Merkel allerede har tatt innover seg at tiden snart er inne. Tirsdag var det derfor knyttet store forventninger til kanslerens tale for Europaparlamentet i Strasbourg

Utenom et par slengbemerkninger rettet mot myndighetene i Polen og Ungarn, og forslag om intensivering av arbeidet med en felleseuropeisk armé, var det lite konkret å ane i kanslerens visjoner for fremtidens Europa. 

Salvini, Conte og Di Maio fikk heller ikke mye mer enn en sparepolitisk pekefinger i sin retning. Brexit ble ikke nevnt. 

Oljeskift 

Tyskland omtales til stadighet som motoren i EU. Med overlegent størst BNP, og med arbeidsledighet på 3,4 % ser fortsatt mange europeere til Berlin med håp om initiativ og kraft. 

Bensin burde det være nok av i det tyske maskineriet. Det virker derimot som det mangler olje. Det lugger, og kanskje er Merkel en del av problemet. 

EU-reform har spilt en liten rolle i kampen om det kristendemokratiske partiledervervet. Indre sikkerhet er så langt den heteste poteten blant kandidatene Merz, Spahn og Kramp-Karrebauer. Det er med andre ord langt fra sikkert at noen av de potensielle arvtagerne vil klare det Merkel ikke har klart. 

Det skal ikke sees bortifra at Friedrich Merz kan fremstå som det friskeste pustet blant kandidatene, i alle fall fremstår han slik, etter ni år på sidelinjen. 

For de som ikke ønsker Merz bak rattet er fremgangen til miljøpartiet Die Grünen en etterlengtet sentrumsbris. På siste meningsmålinger får de så mye som 24 % av stemmene, bare 4 fattige prosentpoeng mindre enn CDU. 

Så kanskje en elbil er svaret?

foto: https://www.bundesregierung.de/breg-de